Ytterst i Flatanger er det ei stille øy i havgapet: Villa.
Her er det bare vinden, bølgene og sjøfuglene du hører. Det er sjølufta du lukter. Og det er den fredfulle stemningen du kjenner på når du besøker Villa fyr, Norges siste kullblussfyr.
Villa fyr ligger midt i kystleia, ytterst mot det værharde området Folla.
Her gikk det båttransport og handelsruter gjennom hele året, og området ble mye brukt til havfiske.
Anlegget med kai, naust og fyr ble påbegynt i 1838, men å reise et fyr ytterst i havgapet var ingen enkel oppgave. Arbeidet måtte ta en pause gjennom vinteren og fortsatte året etter. Den 1. september 1839 ble kullblussfyret tent for første gang.
Ingen entreprenør i dag hadde turt å tatt på seg en sånn jobb, uten strøm, uten telefon, uten fast postforbindelse. Å få den logistikken til å gå opp over to år er fantastisk.
– Reidar Lindseth, Villa Fyr Venneforening
Villa fyr var en arbeidsplass og et hjem. Etter fyret var reist ble øya en del av et levende kystsamfunn. Båt var en naturlig del av livet og fraktet øyfolket til butikken, til kirka og til skolen. På øya hadde de høner for egg, sauer for ull og kyr for melk.
Det var fyrvokter og assistenter med familier som bodde på øya, det var loser og fiskere. Selvberging og et liv tett på naturen hva hverdagen for alle. Det var på det meste 12 unger som bodde ved Villa, knyttet til fyrfamilien. Disse gikk først på omgangsskole på nærliggende øyer, og senere på internatskole på fastlandet.
– Reidar Lindseth, Villa Fyr Venneforening
Bildet viser forsamling ved Villa fyr. Øya i havgapet hadde både fyr, og fyrvokterbolig, assistentbolig og naust, losboliger, fjøs og rorbuer, kai og lagerhus.
Gjennom mange tiår var fyret på Villa en trygghet for sjøfarende. Det var også en viktig losstasjon og en god havn. Mang en fyrvokter og mang en los har speidet ut over horisonten fra Villa fyr. Fyret ble tent for aller siste gang i 1890.
Når båter skulle gjennom det lunefulle havområdet Folla var de avhengig av loser med lokal kunnskap. Mellom tusenvis av skjær og holmer utenfor Namdalskysten kunne losene føre båter trygt fra havn til havn. Sommer som vinter gjorde lokale loser det mulig med helårlig båttrafikk langs kystleia. På Villa var det losstasjon helt fremt til 1939, lenge etter fyret var slukket.
Villa og naboøya Versøya var fiskevær for kilnotfiskere helt frem til 1990-tallet.
Dette ikoniske bildet fra 1911 viser to loshus på Havnerøya i Flatanger, et lite stykke unna Villa. Hele familier bodde på den tiden sammen på losstasjonene.
I dag bor det ingen fast på Villa, men det er litt av magien ved et besøk på fyret. Som Reidar beskrev det:
Her er det ingen biler, ingen maskiner, bare en enestående stillhet. Det gir rom for avkobling og ettertanke.
I 1999 ble fyret, assistenboligen og naustet på øya fredet av Riksantikvaren. Villa fyr venneforening er en engasjert lokal gjeng i Flatanger som gjør det de kan for å bevare fyret, gjennom bruk og vedlikehold. De leier ut assistentboligen og har årlige «Villa-dager» der de inviterer til besøk, guiding og opplevelser ved fyret.
Det er et teknisk og historisk enestående kulturminne i Namdalen. Villa ble vernet både for det tekniske ved bygget og fordi det er en del av vår historie og kultur. For oss i venneforeningen er det en glede å ta vare på fyret som er en så viktig del av kystarven vår. – Reidar Lindseth
Denne historien er fortalt i samarbeid med Distriktsekssjonen i Museet Midt og Reidar Lindseth i Villa Fyr Venneforening. Artikkelen er den del av arbeidet i Interregprosjektet Verdier langs vegen.
