450 meter over havet, og med en nasjonalpark som nærmeste nabo, ligger kulturminnet og turvegen Gamle Lifjellveg.  Denne historiske vegen vitner om gammel ingeniørkunst og livet i fjellet ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’.

Handel og ferdsel over fjellet

Før 1892 var det ikke ordentlig veg over Lifjellet. Om sommeren var det transport til fots eller med hest som gjaldt. På vinteren var det høysesong for handelstransport over fjellet med lasskjøring. Lasskjørerne brukte hest og slede, og kunne frakte varer, post og utstyr mellom Norge og Sverige, og fra bygd til bygd. Bygdene i Grong og Lierne var helt avhengige av lasskjøring på vinteren.

Foto: Anders Beer-Wilse / Norsk Folkemuseum

I 1892 åpnet den gamle mellomriksvegen mellom Grong og Riksgrensa i Sverige. Denne chaussévegen gjorde det mulig med transport med hest og vogn, og senere biltransport, over fjellet på sommeren. På vinteren var denne vegen helt utilgjengelig under flere meter snø. Lasskjøring var derfor fortsatt viktig i årtiene etter at mellomriksvegen ble etablert.

Livet på Gosen

Gosen, et sted midt langs Gamle Lifjellveg,  ble etablert som vegvokterbolig mot slutten av 1800-tallet.  Lasskjørere og postkjørere trengte et sted å få et varmt måltid, ta en pust i bakken og søke ly fra vinterstormene. Derfor ble vegvokterboligen også brukt som fjellstue og jakthytte under elgjakta. Vegen måtte vedlikeholdes, og vegvokteren ble også brukt som fjellfører når været var dårlig.

Vegvokterfamiliene bodde på Gosen hele året, med mange gjennomreisende gjester.

Gammel bilde av Gosen og vegvokterboligen der. Ukjent
fotograf/Norsk vegmuseum, Statens vegvesen

«Gamle Gosen er sannsynligvis en av de mest skrinne vegvokterplassene i Norge. Å klare seg oppe på fjellet om vinteren var hardt» – Augustine Rikkeliva Nygaard i Gamle Lifjellvegs Venneforening

Vegvokterboligen fra Gosen i Lierne, slik den står i dag ved Norsk Vegmuseum. Ole Flatmark/Norsk vegmuseum, Statens vegvesen

Det var lite som ville gro på fjellet, og vanskelig å drive gård. Men noen kuer, sauer og høner hadde de likevel, de første vegvokterne på Gosen. De kunne også fiske og jakte småvilt i fjellet.

Nye tider med ny veg

Vegen ble lenge måkt med  håndkraft, senere med traktor og plog.  Vinteren 1955 var første gang vegen var åpen hele vinteren, med flere meter høye snøkanter på hver side. Den gamle vegen hadde krappe svinger og var vanskelig å brøyte og vedlikeholde på vinteren.  I 1956 åpnet derfor den nye vegen over fjellet. Siden da har det vært vinteråpen veg mellom Grong og Lierne. Den siste vegvokteren på Gosen gikk av med pensjon i 1958, og da var tiden for vegvokter ved Gamle Lifjellveg også over.

Dronefoto av Gamle Lifjellveg i landskapet. Vises med en rekke trær der veien gikk før
Foto: Aina Bye / Gamle Lifjellvegs venner

Etter at den nye vegen kom ble den gamle vegen stående. Den grodde igjen, og der selve vegen gikk ble det etter hvert en lang trasé med trær som skilte seg fra resten av landskapet. Men vegen lever i dag videre som kulturminne og turveg.

Vern gjennom bruk

I 2020 begynte en engasjert gjeng i Gamle Lifjellvegs venneforening arbeidet med å ta av torv på den tidligere gjengrodde vegen. Resultatet er en flott turveg som er tilgjengelig for både rullestolbrukere, syklister og folk med barnevogn. På vinteren kjøres det opp skiløyper langs vegen. Venneforeningen har satt opp skilt og utedo, fått opp vedbu og flerbruksbu på stedet de kaller Gamle Gosen, altså stedet der den første vegvokterboligen var.

Folk er kjempeengasjerte. I år fikk vi tippemidler og har snart tatt av torva helt fram til Grong-grensa. Vi fikk pengene på en fredag og allerede uka etterpå var det befaring og graving. – Augustine Rikkeliva Nygaard i Gamle Lifjellvegs venner

Reindriftsnæringa har samlingsplass og slakteplass ved parkeringsplassen for turvegens start, og prosjektet har involvert det samiske miljøet hele veien. De som bruker turvegen og besøker Gamle Lifjellveg bes om å ta hensyn til rein som beiter i fjellet, og å respektere at parkeringsplassen stenges noen dager i året i forbindelse med reindriftsnæringas aktivitet.

Denne typen kulturminne trenger at folk bruker anlegget og at vi får til litt aktivitet. Kulturarrangement, friluftsaktivitet, levende formidling og lignende. Vern gjennom bruk er en fin ting. Folk lærer og blir engasjerte ved at vi gjør historien tilgjengelig og levende. – Augustine Rikkeliva Nygaard i Gamle Lifjellvegs venner

Denne historien er fortalt i samarbeid med Distriktsseksjonen i Museet Midt, og foreningen Gamle Lifjellvegs Venner som arbeider med å revitalisere vegen. I boka «Til Gosen via Sibirien: Lifjellvegen 101 år» kan du lese mer om historien til vegen og ferdselshistorien i området.

Denne artikkelen er en del av arbeidet i Interregprosjektet Verdier langs vegen.

Finn flere kulturminner